top of page
Search

DIALOG med Guttormsgaards Arkiv

Updated: Oct 23, 2022

Utstilling i Galleri Blaker Skanse; 27. september - 16. oktober 2022


Utstillingen er en markering av KunstSkansens 10-års jubileum. Den er også den første samarbeidsutstillingen mellom KunstSkansen og Guttormsgaards Arkiv, to kunstinstitusjoner lokalisert et steinkast fra hverandre på Blaker.


Utstillingen viser utvalgte verk fra Guttormsgaards samling og kunst fra 11 kunstnere fra KunstSkansen som i egen kunst har gått i dialog med objekter og tankegods fra Arkivet, slik at nye forbindelser oppstår.


Jeg deltar med Nakne Linjer:

Foto: Øystein Thorvaldsen

Mitt verk har tittel Nakne Linjer, og består av tusjtegning på papir, innrammet i eikeramme med kunstglass, str. 85x115 cm og en naken furuplante str. 14x25x8 cm.


Fra Guttormsgaards samling, valgte jeg en innbundet, håndskrevet Koran med diverse notater og kommentarer. Opphavssted er Kairo i Egypt, og den er trolig fra 1850.

Foto: Guttormsgaards Arkiv

Intensiteten i de håndskrevne tegnene, og mønstrene de danner, gir meg en visuell opplevelse og er det som første fanger min interesse i denne vakre håndskrevne Koranen. Senere tenker jeg på teaterstykket "Abrahams barn" som viste oss sammenhengen mellom Koranen, Bibelen og Toraen, der Svein Tindberg pekte på likheter og formidlet unnfangelsen av ideene, og viste oss at disse viktige bøkene nok har samme utspring. Religiøse tekster som handler om noe som er større enn oss mennesker.


I mitt arbeide har jeg tegnet linjer tett i tett etter hverandre på et stort papir. Jeg fokuserer på repetisjon og rytme. Jeg har valgt en farge på tusjen for å skape større konsentrasjon og for å komme tett på materialet. Slik opplever jeg at arbeidsprosessen blir intim og ærlig. For å komme frem til kjernen, er det viktig for meg å redusere virkemidlene jeg bruker, forenkle og repetere et tegnemønster. I enkelheten trer klarheten frem. I klarheten ligger kraften. Lyden av tusjen som sakte glir over papiret og etterlater spor etter håndens konsentrerte bevegelse bringer meg inn i tilstedeværelse. Sansenes møte med materialet og det intuitive får styre, og det fysiske arbeidet blir en meditativ prosess. Den ene linjen går over i den andre linjen, like umerkelig som det ene øyeblikket går over i det neste. Hvert øyeblikk forekommer bare en gang, men fordi alt bygger på det som har vært, er det nødvendig for øyeblikkene å resonere med hverandre og til dels gjentas. En naken furuplante, sanket på Kråkerøy, med linjer i form av grener og røtter som peker i alle retninger, tilfører en ny dimensjon.


Foto: Sissel Aurland

Kunstkritiker Kjetil Røed har i sitt essay "Gjensynets nødvendighet" skrevet følgende:



Gjensynets nødvendighet


«De mest verdifulle gode kan man ikke oppsøke eller jakte på, man må vente på dem»

– Simone Weil.


I.

Hva er det mest essensielle i vårt møte med verden?


Vår evne til å bearbeide det vi ser, føler og tenker. Har vi ikke rommet og tiden til å la erfaringer og inntrykk jevnlig sirkulere gjennom de ulike delene av hvem vi er – vår historie, vår kjærlighet, vår sorg og glede – og la dem hvile på ulike steder i oss, vil vi gradvis kunne miste kontakt med den vi er og kanskje den vi ønsker å være. Arbeider vi ikke på denne måten, har vi ikke rom og tid til det, blir vi lett fange av vanen, av det vanlige, av tingenes gang. Men vi kan også, noe som er langt farligere, bli en fange av kollektive vaner, av hva andre forventer seg og hvordan andre handler og lever.


Har vi ikke rom for å arbeide med de små gavene verden gir oss daglig – fra de mest komplekse følelser til de enkleste synsinntrykk – vil vi kunne fanges av slik-ting-bare-er, og dermed vil dybden av det vi selv har sett, tenkt, følt og opplevd kunne glippe: disse fengslende formene som kan overdøve våre egne erfaringsspirer er ofte ferdiglagde inntrykk, sammensatt og oppbygd av andres synsvinkler, kanskje også spist i stykker av konformitetens standardiserende matrise. Vår egen opplevelse, vårt eget blikk, er noe vi må kjempe for, skjerme fra andre, eller kanskje heller grave frem fra det allment etablerte sette, tenkte og følte. Om vi ikke er i stand til å trekke den fulle konsekvensen av en film som har gjort inntrykk på oss, det særegne fargespillet i bladene på en vakker busk, et fremmed menneskes smil på bussen en høstmorgen, eller kattens jordende murring på stolen ved ovnen inn til stua, ja, da er det en fare for at verden legger seg til rette i bestemte former som stivner, forkalker seg og gjør eksistensen stiv og ubevegelig.


Vanen fengsler oss om vi ikke aktivt bruker den til å bryte opp regularitetens og normalitetens kvern. For den kan også frigjøre oss om vi venner oss til å hele tiden skapte steder og tider hvor vi kan se det vi har sett, tenke det vi har tenkt, føle det vi har følt – på ny. Men disse nye vanene krever ankre og festepunkter. Derfor trenger vi et rom, et sted, og en metode for å gi denne prosessen, dette arbeidet, en form og en retning.


Et naturlig sted å starte er arket og streken.


Å lage et omriss av verdens mange figurasjoner, eller like gjerne deler av indre landskap, er ofte første steg i reformuleringen av dine omgivelser. Vi tar med oss inntrykket, erfaringen, følelsen som umiddelbart oppsto til et annet sted, en annen syklus, hvor detaljene av førstegangsopplevelsen undersøkes nærmere. Slike bearbeidelser kan utspille seg på mange scener og steder: i en dagbok, i en samtale med en venn, i bønn eller meditasjon. Fellesnevneren er en utstrekning som målbærer ro og tålmodighet. Akkurat her er billedkunsten i særklasse, siden selve grunnlaget for kunsten er å se på ny og på ny igjen, og dermed kunne oppholde seg ved det særegne, det avvikende, det rare og det tvetydige.

Det som ikke er oppslukt av vanen og andres blikk.


Mange av Sissel Aurlands tegninger er slike forfriskende gjensynsformer: strek på strek angir de verdien av erfaringsarbeidet og de skjermede stedets omfang, verdi, form og virkelighet. Strekens geologiske lag er åpen for de erfaringene betrakteren selv kommer med. Strek på strek utmåler Aurlands tegninger tiden det tar å vie noe eller noen tid og rom. Strekformens utbredelse på den kvadratiske bakgrunnen er også forbundet med boksiden som lagringssted og fellesområde for tankearbeid: gjennom å skrive i dagboka eller notatboka, eller kanskje skrive en roman eller et essay, kan erfaringer finne en form og en retning som ellers ville gått tapt. Tegningene av streker samsvarer slik sett med skrivingens linjer, men også med mengden av erfaringer som legger seg etter hverandre, på hverandre, lag på lag, som noe man kan grave i og finne skjulte skatter i.


Eller kanskje vi skulle si at dette er minnefigurer?


Bilder på hvordan fortiden lagres i irregulære sedimenter som forplanter seg nedover i kropp og sinn, men også som speil som i seg selv ikke er noen kropp, som kan tegne opp den enkeltes tilstedeværelse når han eller hun står der, foran verket. Noen av disse strektegningene er da kroppssliggjorte, de er tredimensjonale, de bøyes ut i rommet, krummer seg sammen, sprer seg ut, som om selve bearbeidelsens medium – la oss si minnets forlengelse – selv også vris og vendes på etter omstendighetene.

Jeg må tenke på hvordan selve formen vi bearbeider eller jobber videre med erfaringer i selv alltid har en uregelmessig og partikulær, stedsspesifikk form: noen ganger er vi glade, andre ganger nysgjerrige, eller glad, eller oppstemte, eller sinte. Alle disse stemningene tempererer, bøyer og deformerer hvordan vi ser på det vi har sett på ny. Alle disse formene vrir både det vi har sett, gjensynet med synet, tanken og følelsen. Men først og fremst blir de bilder på den som ser.


At kunstverk er flettet inn i betrakterens identitet er en fremmed tanke i mange sammenhenger, fordi vi sjelden tenker kunst på den måten, men for min del er det nettopp hvordan kunsten gir ytre form til indre utfordringer en helt essensiell del av kunstens verdi. Den blir et tredje sted mellom subjekt og objekt, eller mellom en ting man betrakter og optikken som aktiveres og i det hele tatt gjør det mulig for oss å se noe med et menneskelig blikk. Vårt blikk.


På utstillingen Dialoger på Galleri Blaker Skanse (27. 9 - 16. 10, 2022) kunne vi se en rekke kunstnere som var i dialog med ulike objekter fra Guttorm Guttormsgaards samling. Den opprinnelige gjenstanden ble så presentert sammen med de forskjellige kunstnernes blikk på den – som tok form av et nytt objekt, et nytt kunstverk.


Sissel Aurlands Nakne Linjer er i dialog med en egyptisk, håndskrevet utgave av koranen fra midten av 1800-tallet og består av en tusjtegning og en liten furuplante som – i likhet med linjene i tegningen – er naken, uten bark. Her får vi konkretisert det gjennomarbeidelsesmotivet som er å finne i så mange av Aurlands andre verk. Men i denne dialogen er ikke verket kun et overordnet bilde på tålmodighet, eller evnen til å jobbe seg gjennom noe, men en lesning av linjene i den hellige skriften. For også i den, i boka, er den opprinnelige teksten gjengitt for hånd, linje for linje. Men hånden som har skrevet følger ikke den regelbundne formen fra høyre til venstre; skriften beveger seg, lever, på siden og tegner opp ulike skriftfigurer som legger seg til de arabiske tegnene i seg selv. Tegnene vokser på boksiden, slik den krokete furuveksten krummer seg, som en liten klo, på veggen.

Comentarios


bottom of page